ANERKJENNELSES- OG NAVNGIVNINGSSEREMONI

Alle dere som er samlet her i dag,

kom nærmere.

Formålet med denne sammenkomsten

er dette:

Å anerkjenne

og gi navn

til dette barnet.

Født inn i dette universet ved

to personers handling,

(fars navn) og

(mors navn).

 

Født til en arv som,

når den rettmessig

er gitt

(ham/henne), skal bringe (ham/henne) kunnskapen og retten

til å gjøre som (han/hun) måtte ønske.

 

Overordnet,

ukrenkelig er det som (han/hun)

i senere år beslutter.

 

Det er skikken i vår rase,

den rasen kalt mennesket,

når et spedbarn,

lite og ennå usikkert

på rådende skikk og bruk

i gruppen og området

som det nå kommer til,

at noen andre og mer

voksne personer med erfaring

om alle de veier og stier,

de fallgruver og feller

som denne livstid kan ha,

påtar seg det ansvar

·å stå bi og hjelpe til

som best de kan,

med oppdragelsen av barnet.

 

I normale tider

forventes det ikke at dette

skal være noen tung oppgave.

Dog er det en faktor her

det ville være klokt

å dvele ved.

 

Og det er ganske enkelt dette:

Skulle så skje at

begge foreldrene forlater

den vei de nå

ser for seg (for legemer er

skrøpelige, og i

spillets mange fasetter

kan ting gå galt).

 

Skulle så skje, da

er det disse menneskers

plikt å tre inn

og ta disse to foreldres sted,

slik at de,

skjønt de ikke er knyttet

med blodets bånd til barnet,

påtar seg, ifølge løfter gitt her,

den fullstendige og

omhyggelige opplæringen av

dette barnet inntil det har

oppnådd fullt kjennskap

til sine rettigheter.

 

Er det personer her

som har lovet dette?

Godt!

 

Dere har nå hørt meg fortelle,

foran barnet, foreldrene

og dem som er samlet her,

om den plikt som dere,

(gudfarens navn) og

(gudmorens navn),

har påtatt dere å gjøre.

Jeg ber dere nå

svare meg direkte.

 

Lover du, (gudfarens navn),

og du, (gudmorens navn),

å gi dette barn

som enda ikke har fått navn,

all rimelig hjelp

og sikre at det får all den

veiledning som er nødvendig

for at det skal realisere sin arv?

Gjør dere?

Godt..

 

Og dere foreldre,

(fars navn)

og (mors navn),

samtykker dere

i at disse kan stå i deres sted?

Gjør dere?

Godt.

 

La det da være slik.

Det er enighet om det.

Og nå skal barnet

få sitt navn.

 

Har dere fire,

som er dem det nå angår mest,

dere gjennom blodets bånd

og dere gjennom løftets,

blitt enige om et navn?

Fortell meg det så.

 

Kan jeg få holde barnet?

 

Hallo og

velkommen hit.

Navnet som du mottar her, er ditt.

du kan bruke det

eller forkaste det

som du selv vil.

Det er vår gave til deg.

 

Til alle dere som nå er her sier jeg

at det er

talt på vegne av dette barnet, og løfter er blitt gitt,

både av foreldrene

og av disse to

, som gjennom sin villighet

har

påtatt seg ansvaret

for å sikre at unge

(spedbarnets navn)

her skal ha som sin rett

alt det vi, som er av

samme rase, form

og natur, kan gi.

 

Og dere, vitnene,

må også i korthet få vite

hva det er vi gir

(ham/henne).

I korthet er det slik:

At (han/hun) får enhver mulighet

til å forstå

de regler vi spiller etter

i det spill som kalles livet,

og videre

at alle vi tilstede her

gjør vårt til at (han/hun) får den veiledning

og

kunnskap

som vi har oppnådd

på den vei vi alt har gått.

 

Men husk alltid dette:

Livet til unge (spedbarnets navn)

er (hans/hennes),

og til sjuende og sist

er det(ham/henne) som velger den vei

(han/hun) skal gå

og det spill(han/hun) skal spille.

Og skulle (han/hun)

senere beslutte

å vende seg bort fra det

som for oss synes å være det eneste spill som er umaken verdt

,

da er også det (hans/hennes)

rett.

 

Vår jobb er å undervise

og å sikre

at (han/hun) i tiden som kommer,

oppnår den friheten

og selv

kunne dømme godt og riktig

om sin egen skjebne.

 

Vi hjelper, vi underviser,

og ved våre ferdigheter

gir vi vårt medmenneske

evnen

til å forstå.

OG DET ER DET HELE.

 

La ingen si:

«Du må gjøre slik eller slik,

det har vi besluttet.»

 

La det så være slik.

 

Ved å bevitne denne navngivingen,

viser dere

at dere ønsker personen

(spedbarnets navn),

som (han/hun) nå kalles,

velkommen hit til gruppen vår og anerkjenner

(hans/hennes) tilstedeværelse.

 

Og nå, som den siste handling, alle dere tilstede her si «hallo» og ønsk

(spedbarnets navn)

velkommen.

Godt.

 

Mor, ta barnet ditt,

som nå er anerkjent og ønsket velkommen

her.

 

Og la oss alle gå

hver til vårt, i det vi husker

at når vi ser

(spedbarnets navn) igjen,

så har vi ønsket (ham/henne) velkommen

denne dagen.

 

Tusen takk.

L. Ron Hubbard