BALANSEN MELLOM VITENSKAP OG HUMANIORA

De store vitenskapelige fremskrittene i det 19. århundre var ute av tritt med lignende fremskritt på det humanistiske området. Menneskets kunnskap om det fysiske universet var gått langt forut for hans kunnskap om seg selv. Det resulterende presset fra denne ubalansen forklarer mye av det som har foruroliget samfunnet, og truer vår fremtid. Det Scientologi betydde for mange mennesker da den oppsto på begynnelsen av 1950-årene, var en gjenopprettelse av den balansen.

På tross av mange store fremskritt har naturvitenskapene ikke gitt svar på spørsmål som mennesket har stilt seg selv fra tidenes morgen: «Hvem er vi?» «Hva består vi av?» «Hvor kommer vi fra?» «Hvor er vi på vei hen?» «Hva gjør vi her?»

Disse spørsmålene har alltid vært filosofiens og religionens domene, men tradisjonelle svar ble utilstrekkelige da man stod overfor trusselen fra hydrogen-bomben.

Scientologi baserer seg på de samme vitenskapelige framskrittene som har ført til en forståelse av kjernefysikken, og den har kommet med moderne svar på disse spørsmålene. Og den har kommet med fungerende metoder, som gjør det mulig for menneskeheten å nå det eldgamle målet den har søkt i tusener av år: Å kjenne seg selv, og gjennom å kjenne seg selv, å kjenne og forstå andre mennesker – og i siste instans, livet selv.